Nettvett‎ > ‎Opphavsrett‎ > ‎

Åndsverkloven

Alle litterære og kunstneriske verk er åndsverk, så lenge de oppstår som et resultat av at noen mennesker har gjort en skapende innsats. Åndsverk kan nemlig ikke lages av automatiske maskiner, og det handler ikke om vurderinger av kvalitet.

Åndsverk er et begrep som brukes av jurister - advokater og dommere. Det brukes om det som er vernet av opphavsretten, og er beskrevet i Åndsverkloven. 

Det nærmeste vi kommer en definisjon på hva et åndsverk kan være finner vi i Åndsverkloven § 1 annet ledd: "Med åndsverk forståes i denne lov litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform,... "

Loven verner bare utformingen av et verk. En unik idé eller et konsept ikke vernet av åndsverkloven. Opphavsrett kan først oppstå når idéen blir konkretisert. Om verket er offentlig tilgjengelig har ingen betydning - f eks har forfatteren opphavsrett til et manuskript, selv om det blir liggende i skrivebordskuffen.

Vernetid

Vernetiden er den tiden som opphavspersonen(e) har økonomiske rettigheter til et åndsverk. Normalt er dette 70 år etter at opphavspersonen er død. Det tryggeste er å regne med at det er denne vernetiden som gjelder.
Det finnes en del unntak:
  • Fotografiske bilder er vernet i 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, likevel i minst 50 år etter utløpet av det året bildet ble laget. 
  • det er vanskelig å forklare forskjellen på “fotografiske bilder” og fotografier som er “åndsverk”. Denne regelen kan derfor være vanskelig å forholde seg til.
  • For utøvende kunstneres prestasjoner og og lydopptak og film, samt for kringkastingsselskap, er vernetiden 50 år etter at fremføringen fant sted eller opptaket ble «offentliggjort».
  • Kataloger, databaser o.l. som er vernet gjennom såkalte «naboretter», har vern i 15 år regnet fra utløpet av det år arbeidet ble utgitt.
  • Første gangs tilgjengeliggjøring av åndsverk som er “falt i det fri” (vernetiden har gått ut), har vern i 25 år regnet fra utløpet av det år verket ble gjort tilgjengelig for allmennheten.

Økonomiske rettigheter

 Straks et åndsverk er skapt får den eller de som har skapt verket automatisk opphavsrett til dette.

Opphavsrett er ikke det samme som eiendomsrett, men disse rettighetene er beslektet. Ingen kan “eie” et åndsverk, men en kan eie et eksemplar av et ånsverk. Opphavspersonen bestemmer over verket, men ikke over eksemplarer som vedkommende ikke lenger eier.

Igjen blir dette ganske komplisert, men det kan illustreres med f eks bøker. Dersom du kjøper en bok har du eiendomsrett til denne (du eier eksemplaret), og du kan fritt gi bort boka til noen andre. Men du har ikke rett til å gi selve innholdet (verket) videre ved å fremstille et nytt eksemplar, i form av en kopi. Retten til å lage kopier er det bare opphavspersonen(e) som har.

Grunnleggende i åndsverkloven er det at opphavspersonen(e) som har enerett til å lage eksemplarer. Dette handler vanligvis om å kunne tjene penger på verket, og derfor kalles gjerne retten til eksemplarfremstilling for økonomiske rettigheter. Disse rettighetene varer vanligvis i 70 år etter at opphavspersonen er død - dette kalles for vernetiden.

Ideelle rettigheter

Samtidig som opphavspersonen(e) får økonomiske rettigheter til et verk, får de også såkalte ideelle rettigheter. Det viktigste er retten til å bli navngitt som opphavsperson. Du skal alltid oppgi hvem som har laget et verk, forutsatt at det er praktisk mulig.

I tillegg er det noe som kalles respektrett. Det betyr at et verk ikke skal brukes på en møte som opphavspersonen(e) kan oppleve som krenkende. Hva som faktisk er krenkende er vanskelig å vurdere.

Låneregler

I den norske åndsverkloven har vi flere låneregler, som er beskrevet i lovens kapittel 2. Den viktigste av disse er sitatretten, som gir rett til å bruke deler av et åndsverk uten å hente inn tillatelse fra verkets rettighets­haverne. 


Lånereglene må sees ut ifra formuleringene i Bernkonvensjonen. I artikkel 9 punkt 2 står det:


Det er forbeholdt unionslandenes lovgivning å tillate reproduksjon av de nevnte verk i visse spesielle tilfelle, under forutsetning av at slik reproduksjon ikke skader den normale utnyttelse av verket og ikke på urimelig måte tilsidesetter opphavsmannens legitime interesser.


Tre krav må være oppfylt for at lånereglene skal gjelde:


  1. Det kan bare være i visse spesielle tilfelle
  2. Reproduksjon må ikke være til skade for normal utnyttelse av verket
  3. Lånet må ikke på urimelig måte tilsidesetteropphavsmannens legitime interesser.


Hva som faktisk ligger i dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Sitatretten

Et sitat er en del av et åndsverk eller kunstnerisk prestasjon som er satt inn i en ny, egenprodusert sammenheng. Sitatretten er en rett som er gitt til andre enn opphavspersonene. De som har opphavsrett kan ikke motsette seg at andre bygger på deres verk for å fremstille nye verk, og de kan ikke nekte sitat. Hvem som helst kan altså sitere fra hva som helst, så lenge du holder deg til «god skikk» og «i den utstrekning formålet betinger». En forutsetning er alltid at opphavspersonen(e) navngis.

Hvor mye du eventuelt kan sitere må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det som alltid gjelder er at bruken alltid må skje i en sammenheng som står i forhold til det som siteres. Dersom du «snylter» på andres innsats kan du ikke påberope deg sitatrett.

Det er i utgangspunktet ikke lov å sitere fra et kunstverk, men loven sier at et kunstverk kan gjengis sammen med en tekst i kritisk eller vitenskapelig fremstilling. Det betyr for eksempel at du kan gjengi et bilde av et maleri i en oppgave der du forteller om maleren. Men du kan ikke bruke det samme bildet dersom du vil vbruke det for å vise hvordan et bestemt landskap ser ut. Skal det være sitat må du diskutere selve verket, ikke bruke de som en illustrasjon når du egentlig snakker om noe annet.