Metodikk‎ > ‎

Informasjonskompetanse


Informasjonskompetanse kommer i utgangspunktet fra det engelske begrepet Information literacy. Kjært barn har mange navn, og begrepet informasjonkompetanse blir gitt forskjellige mening i ulike sammenhenger. Vi kommer også til å sloss litt med begrepet, men i utgangspunktet legger vi oss opp mot en vid forståelse av informasjonskompetanse. Vi ser dette som et sett av kompetanser som griper inn i alle fagfelt og samfunnsområder, enten man befinner seg innenfor undervisning, i et yrke eller som privatperson.


Begrepet “information literacy” ble først brukt av Paul G. Zurkowski i 1974. Zurkowski brukte dette begrepet for å beskrive “techniques and skills”, som den informasjonskompetente person skulle beherske, for å bruke informasjonsverktøy og kilder for å løse sine problemer. I dag bruker de fleste begrepet i en videre forstand, der informasjonskompetansen i høy grad inkluderer hvordan den enkelte er i stand til å setter de ulike verktøyene og teknikkene inn i en større sammenheng.

I bunn av informasjonskompetanse ligger evnen til å identifisere et informasjonsbehov. Videre må en være i stand til å finne ut hva slags informasjon som trengs, og en må ha kunnskaper om hvordan en så kan finne, evaluere og bruke informasjon i ulike former og medier.

Information literacy is the capacity of people to …
  • Recognise their information needs;
  • Locate and evaluate the quality of information;
  • Store and retrieve information;
  • Make effective and ethical use of information,
  • Apply information to create and communicate knowledge.
Towards Information Literacy Indicators : Conceptual framework paper. UNESCO, 2008.

Ved de fleste utdanningsinstitusjoner i Norge er det bibliotekarene som underviser i informasjonskompetanse. Generelt kan en si at innholdet i disse tilbudene i stor grad handler om søking i databaser, kildekritikk, korrekt kildehenvisning og etisk bruk av informasjon. Dette er naturlig, siden informasjonskompetanse jo er et begrep som opprinnelig kommer fra biblioteksektoren. Innenfor denne tradisjonen kan en til en viss grad hevde at det har vært et sterkere fokus på “finne” og “evaluere”, noe som dels har gått på bekostning av “bruke” – særlig dersom vi med “bruk” inkluderer ulike former for remiksing, transformasjon og nyproduksjon av informasjon i ulike medier.

OECD-rapporten nevnt ovenfor blir det presentert en modell som på sitt vis illustrerer noe av kompleksiteten i det å arbeide med informasjon. Her illustreres et hierarki (vist til høyre), der informasjonskompetanse er lagt som det øveerste nivået. Dette bygger på mediekompetanser, særlig knyttet til digitale medier, som igjen forutsetter grunnleggende ferdigheter, som skriving, regning og evnen til å uttrykke seg muntlig. Som den mest grunnleggende ferdighet, som alle de andre forutsettes, presenteres evnen til å gjøre egne vurderinger.

Alle slike oppstillinger kan diskuteres, og de har sine mangler. Det vi trolig kan enes om er imidlertid at informajonskompetanse er et temmelig vidtfavnenede begrep, som først blir virkelig aktuelt når alle de andre kompetansene er på plass. Samtidig forutsetter informasjonskompetanse at  en er i stand til å anvende de underliggende kompetansene, og disse kommer dermed i en kontinuerlig vekselvirkning med hverandre.

Her vil vi fortrinnsvis forsøke å knytte informasjonskompetanse til de kunnskaper og kompetanser som trengs for å BEGRUNNE de valgene en person gjør med hensyn til anvendelse av informasjon i ulike (digitale) sammenhenger.