Metodikk‎ > ‎

Digital kompetanse


Digital kompetanse er et begrep som har vært knyttet til skoleverket, men det er ingen grunn til å begrense digital kompetanse til noe som kun handler om utdanning. Dette handler om å kunne bruke digitale verktøy for å løse praktiske oppgaver, innhente og behandle informasjon, skape digitale produkter og kommunisere på alle områder i samfunnet. Grunnen til at dette begrepet har blitt knyttet så sterkt til skolen er først og fremst en ganske omfattende satsing “
Program for digital kompetanse 2004-2008”. I ettertid kan vi nok si at programmet hadde et ganske teknisk fokus, med vekt på infrastruktur og kunnskaper om bruk av ulike IT-verktøy.

Ytterligere et lite sideblikk til hva som skjer i skolen kan være nyttig. Her har det nemlig skjedd en tydelig dreining vekk fra å snakke om “digital kompetanse” i retning av det man nå kaller “digitale ferdigheter” (UdirsRammeverk for grunnleggende ferdigheter). Dette innebærer blant annet å utvikle digital dømmekraft gjennom å tilegne seg kunnskap og gode strategier for nettbruk. Digitale ferdigheter trekkes frem som en viktig forutsetning for læring og for aktiv deltakelse i arbeidslivet og i et samfunn i stadig endring. Vi ser klart en dreining vekk fra fokuset på å beherske verktøy.

Vi bør imidlertid kunne holde på digital kompetanse som et begrep som i hovedsak handler om verktøybruk og en forståelse for hvordan disse verktøyene kan utnyttes til spesifikke formål. I boken Tekst 2 null (Hoem & Schwebs, 2010) skiller forfatterne mellom “digital dugelighet”, som omfatter praktiske kunnskaper knyttet til å kunne mestre datamaskinens grunnleggende funksjoner, og “digital kyndighet”, som handler om å sette de praktiske kunnskapene ut i livet og dermed klare seg i det som Manuel Castells (2001) kaller nettverkssamfunnet. Dette handler blant annet om evner til å behandle digital tilgjengelig informasjon med hensyn til kvalitet og relevans, og ikke minst at en er i stand til å rekontekstualisere innholdet slik at det kan anvendes til å dekke egne behov i bestemte sammenhenger.

Educational Testing Service (ETS) i USA, satte i 2001 sammen et internasjonalt panel for å studere: “the growing importance of existing and emerging (ICT) and their relationship to literacy” (ITU 2003:12). Panelet definerete den gang begrepet “ICT literacy”, som på norsk ble til “digital kompetanse”, i tilknytning til fem kritiske komponenter som inngår i en utvikling av økt kognitiv kompleksitet:
  1. Motta
    - forutsetter at den enkelte vet om at informasjon finnes og er si stand til å finne den
  2. Håndtere
    - forutsetter evne til å behandle informasjon for å løse konkrete oppgaver
  3. Integrere
    - evne til å sammenfatte informasjon og sammenligne og kontrastere informasjon fra ulike kilder
  4. Evaluere
    - evne til å vurdere informasjon i forhold til kvalitet og relevans
  5. Skape
    - egenproduksjon gjennom å tilpasse, anvende, designe og forfatte ulike former for informasjon
Selv om denne opplistingen er gjort for et tiår siden, så holder den også i dag. Vi ser klart en sammenheng mellom de nevnte punktene og listen over sentrale trekk knyttet til informasjonskompetanse, gjengitt nedenfor.

Det å produsere og bearbeide ved hjelp av digitale verktøy, medier og ressurser være en del av den digital kompetansen. Dette handler om å kunne sette sammen, gjenbruke, omforme og videreutvikle ulike digitale elementer til ulike medieprodukter. Herunder finner vi kunnskaper om å søke etter, navigere i, sortere, kategorisere og tolke digital informasjon. Videre vil kunnskaper om å publisere og kommunisere inkludere å kunne bruke digital verktøy til ulike former for samarbeide, og å presentere egen kunnskap og kompetanse til ulike mottakere.

Digital kompetanse handler dermed om å kunne tilegne og behandle digital informasjon, gjennom å kunne VELGE mellom tilgjengelige digitale mellom alternativer. Det være seg verktøy, informasjonskilder, uttrykksformer og publiseringskanaler.