Metodikk‎ > ‎

Digital dannelse


Digital dannelse handler dels om hvordan informasjon i digital form når ut til og forstås av befolkningen, dels handler det om hvordan de nye digitale mediene endrer offentligheten gjennom å spre informasjon i mange forskjellige kanaler. På det personlige planet handler det om hvordan den enkelte evner å forstå sin egen digitale informasjonsbruk inn samfunnsmessige sammenhenger.

Dannelse henger uløselig sammen med (ut)dannelse. I det ovenfor nevnte 
Rammeverk for grunnleggende ferdigheter finner vi imidlertid ikke dannelse nevnt overhodet. Det nærmeste vi kommer er begrepet “digital dømmekraft”, som blant annet innebærer et bevisst forhold til personvern og etisk bruk av Internett. 

Dannelse har kanskje gått litt av moten i skolesammenheng, men her holder vi likevel fast ved dette begrepet. Vi har nemlig behov for å kunne snakke om et kunnskaps- og refleksjonsnivå som er overordnet de noe mer praktisk rettede kompetansene, og som i mindre grad er i forandring selv om kommunikasjonsteknologiene endres. 

Det betyr ikke at digital dannelse ikke kan være i forandring, men endringstakten vil være langsommere enn for de mer praktisk orienterte kompetansene (digital kompetanse og informasjonskompetanse). Med dannelse følger dermed et visst konservativt tankesett, i positiv forstand, og vi kan i den forbindelse ha noe å hente gjennom et tilbakeblikk tidligere tiders dannelsesideal (for referanser, se Essay om digital dannelse). Så kommer vi tilbake til den digitale dannelsen på slutten.

Dannelsens historie

Den greske antikken markerer en overgang i retning av et menneskesyn som i større grad la vekt på individet. Dette var en av de grunnleggende forutsetningene for den videre kulturelle utviklingen, som ga rom for tenkere som Sokrates, Platon, Aristoteles m fl. og som fremdeles preger hvordan vi tenker omkring samfunn og teknologier. I Antikken ble dannelse betraktet som noe allment, der individuelle og kollektive interesser var sammenfallende.

Gjennom Middelalderen kommer det aller meste til å handle om en gjennomgripende undertrykking av det individuelle, og med det tanker og ideer som måtte følge av personlige erfaringer. Det er først med Renessansen at datidens tenkere igjen så til de antikke forbildene, som vektla individets betydning. Dette ble brukt for å frigjøre tenkning fra middelalderens autoritære kirkemakt og maktstrukturer preget av ulike laug. Etter hvert tok imidlertid filologien, kombinert med en slavisk etterligning av klassiske idealer, overhånd og preget europeisk åndsliv i flere hundre år. Motrekasjonen kom først for alvor med ny-humanismen mot slutten av 1700-tallet.


Omslaget til Encyclopédie (1772): figuren i midten er sannheten, omgitt av et skinnende lys (opplysningstidens sentrale symbol). Figurene til høyre er fornuft og filosofi som river ned sløret foran sannheten. Encyklopedien, og med den ideen om å samle kunnskap, både symboliserer og representerer et syn på informasjon som noe som må ordnes. Med dagens søkemotorer, som ordner informasjon etter en helt annen logikk, blir også tenkningen omkring informasjonenes betydning utfordret.
I stedet for å være knyttet til religion ble 1700-tallets europeiske dannelsesideal først og fremst knyttet til et aristokratisk syn på hva en verdensborger burde beherske for å kunne tre inn i det gode selskap. Dette hang sammen med opplysningstidens tro på eksperimentell naturvitenskap som det som skulle drive menneskenes utvikling fremover. Utviklingen nok delvis også sees i sammenheng med utviklingen av boktrykkerkunsten, som gjorde det mulig å reprodusere og spre et budskap til større grupper i samfunnet.

Opplysningstidens oppgjør med kirkens dominans førte til en religiøs krise, og fikk store konsekvenser for universitetssystemet. Grunnlaget for universitetets nødvendige autoritet hadde lenge vært knyttet til klassisk, filosofisk og språklig dannelse koblet med et kristent verdenbilde.

Opplysningstidens temmelig ensidige vektlegging av det naturvitenskapenes forklaringsmodeller førte til en motreaksjon, som ga grobunn for romantikken og den såkalte ny-humanismen representert ved blant andre Herder, Goethe, Schiller og Willhelm von Humboldt.

Herder tok et kraftig oppgjør med det skarpe skillet mellom ånd og natur, representert ved opplysningstidens naturvitenskapelige idealer. Herder var den som innførte begrepet Humanität – et potensiale til å gjøre det gode – som finnes hos alle mennesker. På slutten av det 18. århundret var dette helt nye tanker, som fikk stor betydning for fremveksten av de europeiske nasjonalstatene ut over på 1800-tallet.

Bildung

Nyhumanismen tok opp arven fra renessansen, men med et fornyet dannelsesideal som også tok hensyn til opplysningstidens vitenskapssyn og tonet ned de klassiske idealene. Sentral i denne reformen sto den tyske vitenskapsmannen og politikeren Karl Wilhelm von Humboldt. Humboldt var den som innførte begrepet Bildung (dannelse).

Humboldts dannelsesbegrep tok utgangspunkt i “selvets kraft og utrykk” og hvordan dette samvirket med kulturens makt og påvirkning. Humboldt var opptatt av at statens formål var å fremme innbyggernes personlige utvikling gjennom en individuell selvdannelsesprosess, uten ytre påvirkning fra politikk, makt og økonomiske forhold ellers i samfunnet.

Dannelse ble likevel ikke ansett som et utelukkende privat anliggende. Humbolts dannelsesideal handlet om en prosess der indivdet gjennom selvinnsikt også oppnådde innsikt i det samfunnet som vedkommende var en del av. Han så dermed studier som en kontinuerlig søken etter ny erkjennelse. Dette synet innebar blant annet at de studerende selv skulle velge hvilke fag de ønsket å fordype seg i.

Den digitale dannelsen

Se presentasjonen eDidaktik: Digital dannelse fra eDidaktik.dk

Rune Slagstad skriver i boka Dannelsens forvandlinger at dagens debatt om dannelsesbegrepet synes å stå mellom to retninger: et kollektivt begrep som handler om hva som er den sanne og riktige kulturarven, delvis i motsetning til et individuelt begrep med fokus på "jeg-kultur" og enkeltmenneskers forsøk på å finne en egen identitet. Dannelse kan dermed sees som “kultivering av mennesket i overenstemmelse med dets egen vilje” noe som kan stå i motsetning til samfunnets ønske om å forme innbyggerene ut fra sine behov.

I forbindelse med en workshop i 2005 ble det påbegynt en Wikipedia-artikkel om digital dannelse. Det som står i den første versjonen har blitt med helt fram til dagens versjon av artikkelen, og har vært gjenstand for omfattende diskusjoner. Der heter det: En definisjon som er mer orientert mot de kulturelle aspektene ved digital dannelse kan gis med utgangspunkt i Wilhelm von Humboldt. Dannelse ("Bildung") dreier seg om “å knytte selvet til verden i den mest allmenne, rikeste og frieste vekselvirkning”. Den digitale dannelsen oppstår dermed i det vi benytter IKT for å realisere Humbolts dannelsesideal. Med andre ord, digital dannelse kan forsås som “å knytte selvet til verden ved hjelp av IKT”.

Å kunne knytte sine egne erfaringer til verden omkring seg, og formulere dette, handler om å FORSTÅ det en erfarer og bakgrunnen for sine egne handlinger.