Jus og etikk‎ > ‎

Anonymitet på nettet



«Anonymity = cowardice» (anonymitet = feighet) het det på ownwhatyouthink.com. Nettstedet ble startet som en reaksjon på anonym trakassering som fant sted på forskjellige amerikanske collegenettsteder. I dag har Facebook overtatt mye av disse diskusjonene, og de er ikke lenger anonyme i samme grad. Så kan det diskuteres om debattene har blitt bedre av den grunn.

De som har vært på nettet noen år husker at det tidligere var mye vanligere å bruke «nick» eller kallenavn. I dag, særlig etter at Facebook ble virkelig populært, er det mye vanligere å stå fram med sitt eget navn. Dette førere til en helt annen synlighet og større fokus på hvordan den enkelte fremstår på nettet. Mulighetene for at personinformasjon kommer på avveie er ganske store dersom du ikke tenker over hva du legger ut.

Barn og unge blir ofte oppfordret til ikke å bruke sitt eget navn på Internett. Det betyr imidlertid ikke at du alltid bør være anonym. Egentlig ønsker vi jo oss et samfunn der vi som oftest vet hvem vi snakker med, slik at vi kan forholde oss til dem som personer. Likevel kan det være tilfeller der det er best å være anonym. Det gjelder altså å være bevisst om når du bruker ditt eget navn og når det er best å la være. Dette handler delvis om sikkerhet, men det kan også være en rekke andre gode grunner til ikke å bruke sitt eget navn på nettet.

Ved å være anonym kan du vise sider ved deg selv, uten «å miste ansikt». I mange sammenhenger er dette et gode, for eksempel er det ikke sikkert en 16-åring synes det er spesielt greit å stille spørsmål om graviditet under fullt navn. Det finnes mange lignende eksempler, kanskje særlig knyttet til politikk, livssyn, seksualitet med mer. En anonym tilstedeværelse på nettet kan gi muligheter til å utforske sider ved seg selv, som det er vanskelig å gjøre i andre sammenhenger. Samtidig er det ingen tvil om at anonymitet på nettet også skaper problemer, delvis på grunn av trakassering og overtramp, men også ved at sterkt avvikende meninger får friere spillerom. Det viser seg at anonym kommunikasjon gir en tøffere og hardere tone, og at flere kommer med fornærmelser og sjikane ovenfor andre. Flere mener derfor at det har blitt alt blitt altfor enkelt å gjemme seg bak falsk identitet på Internett.

Psykologer har gjort mange forskjellige forsøk opp gjennom årene, som viser at anonymitet og distanse kan føre til ansvarsfraskrivelse. Når vi ikke ser en annen person som et menneske er det lettere å oppføre seg stygt mot vedkommende. Anonyme debatter fører med seg noe av denne mangelen på nærhet.

Når er det heldigvis ikke slik at nettet bare har gitt rom for de ansiktsløse, som velger å være anonyme og kjipe på nettet. De aller fleste er til stede med sin egen personlige identitet og oppfører seg rimelig bra. Vi har imidlertid alle et ansvar for at diskusjonene på nettet blir best mulig. 

Sjekk dokumentaren Butterflies der du møter en rekke «youtubers». Her er det definitivt ikke snakk om å være anonym, men fremstille seg slik de  ønsker å bli sett. Noen filmer seg selv mens de kommer med sine tanker om livet, mens andre iscenesetter mer eller mindre tradisjonelle show. Noen får på denne måten en stor tilhørerskare, for eksempel Youtube-brukeren Paperlilies, som mer en seksti tusen mennesker følger på Youtube. Bak de som blir mye sett finnes det mange som bare følges av noen få, men også de kan finne nye venner fra ulike deler av verden på denne måten, kanskje uten at de noen gang møtes andre steder enn på nettet.

Ulike nettsamfunn har gjort kommunikasjonen på nettet rikere og ikke minst lettere tilgjengelig. Nettkommunikasjon kan sies å ha fire sentrale kjennetegn som skiller seg fra kommunikasjon i den fysiske verden. Disse egenskapene er knyttet til det å være åpen og å tillate seg selv og miste kontrollen over det innhold som en selv produserer. Disse fire kjennetegnene viser også hvor uklare skillelinjene mellom det private og det offentlige er når vi kommuniserer på nettet.

  1. Alt blir lagret
    Muntlig kommunikasjon i den fysiske offentligheten er som regel flyktig og vil opphøre der og da. Kommunikasjon og innholdsdeling (tekst, bilder, video og lyd) på Internett vil derimot ofte vedvare for all fremtid fordi den lagres på nettet, enten av nettstedet selv eller kanskje av andre.
  2. Alt blir søkbart
    Digitale identiteter er sporbare eller identifiserbare gjennom «søk» eller «googling» på Internett. Dette er per i dag mer eller mindre umulig i den fysiske verden, i hvert fall betydelig mer tungvint.
  3. Alt er kopierbart
    I den fysiske verden kan man bli feiltolket. Men på nettet kan bilder og tekst reproduseres via kopiering, manipulering, klipping og liming. Det kan dermed til slutt være vanskelig å skille «originalen» fra «kopien». Et viktig poeng er at man i liten grad har kontroll over innhold man publiserer på Internett. Innholdet kan være kopiert og reprodusert i nye sammenhenger før en vet ordet av det.
  4. Alt er synlig
    I den fysiske virkeligheten har man i stor grad oversikt over hvem som ser og hører på en. På nettet blir vi med stor sannsynlighet observert av usynlige tilskuere. Vi har i praksis begrenset eller ingen kontroll med hvem og når noen studerer våre uttrykk. Du vil aldri vite med sikkerhet hvem som så dine bilder på Facebook i går eller hvem som var innom bloggen din.

Både synligheten og hvordan folk presenterer seg selv på nettet har endret seg radikalt med Internett. Inntil 2005–2006 var det å ha bilde og navn av seg selv i nettsamfunnenes brukerprofiler relativt uvanlig. Men med introduksjonen av nettsamfunn som Facebook fant det sted en endring. I disse nettsamfunnene er det vanlig å presentere seg selv med eget bilde, riktig navn, adresse og generell kontaktinformasjon. Norske Origo har tatt dette enda ett skritt videre ved å oppfordre sine medlemmer til å identifisere og bekrefte sine offisielle samfunnsroller (utenfor nettsamfunnet).

Mange ønsker å være åpne og synlige på Internett. Det å være til stede og synlig er blitt både viktig og nyttig for mange av oss, på grunn av et økende behov for tilgjengelighet, sosial kontakt, bedre informasjonstilgang og muligheter for egen profilering. Det å gi tilgang til ens egen verden på nettet var på mange måter en avansert form for å dele ut sitt visittkort. Skillelinjene mellom hvem man er på nettet og hvem man er i det fysiske livet viskes ut. De fleste er ikke lenger en person på Internett og en annen i den fysiske virkeligheten.

En utfordring er at mange eksponerer seg og sine venner i slike offentlige nettfora, uten å ta høyde for nødvendig selvsensur. Du må vite hva en gjør når du publiserer bilder fra en fest på Facebook eller om du tar det enda lenger og publiserer nakenbilder på nettsteder som Deiligst.no. Å legge ut bilder av seg selv er lovlig, men ikke alltid like smart. Å legge ut bilder av andre er faktisk ulovlig, uavhengig av bildets innhold. Legger du ut helgens festbilder kan det få uheldige konsekvenser for andre, spesielt hvis de avslører ting offentligheten kan ha problemer med. Å tenke seg om et par ganger og spørre andre er alltid en god regel.

En sentral utfordring på nettet er at du ikke har full kontroll i forhold til egen synlighet. Du har i prinsippet rett til et privatliv, og det betyr at du selv skal være den som bestemmer når og hva som registreres og publiseres om deg selv. Problemet er at ny teknologi utfordrer slike prinsipper ved at den blander inn elementer fra det vi kjenner fra personkommunikasjon (i en-til-en-dialog) og massekommunikasjon (en-til-mange-kommunikasjon). Et eksempel på dette er «News Feed» i Facebook. Denne tjenesten synliggjør informasjon om din egen aktivitet i nettsamfunnet og kringkaster dette ut i ditt sosiale nettverk. En i utgangspunktet personlig dialog kan dermed bli gjort om til massekommunikasjon uten at den enkelte bruker er klar over det. Det kan være massedistribusjon av bilder, nye kontakter, kommentarer, planer eller arrangementer.

Fordelene ved nettsynlighet og nettsamfunnenes sosiale nettverk er mange. Det handler om tilgang til nye former for sosiale samspill, samarbeid, interessefellesskap og innholdsdeling. Det er en effektiv og gratis form for kommunikasjon og informasjonsutveksling. En kan kontinuerlig oppdateres om hva andre i både ens nære (sterke bånd) og vide omgangskrets (svake bånd) gjør, uten å være i direkte kontakt (på grunn av løsninger som News Feed). En slags ny allestedsnærværende kommunikasjonsform. Dette gir nye muligheter for spredning og tilgang til relevant informasjon om hva som skjer av både nyheter, kulturelle aktiviteter, politikk og annet.

Om en skal være åpen om sin egen identitet på nettet, er imidlertid vanskelig om temaet handler om psykiske problemer, seksualitet og mishandling. De mange anonymbaserte selvhjelpsgruppene på Internett er åpenbart til stor støtte for dem som av ulike grunner mangler noen å prate med. Fora på nettet som baserer seg på anonymitet, har derfor et potensial for å åpne opp for de vanskelige dialogene.

Mye tyder imidlertid på at noen voksne bevisst utnytter de mulighetene som anonymbaserte nettsamfunn gir til å tilnærme seg unge barn og unge seksuelt. Samtidig våger unge å fremstå mer utfordrende under dekke av skjult navn. De er mer uhemmet og utfordrende, og publiserer bilder og videoer deretter. De tør også å kommunisere med voksne som viser dem oppmerksomhet. Anonymiteten gir slik en falsk trygghet, og kan dermed være en særskilt årsak til såkalt «grooming»: At overgripere prøver å bygge opp tillit til barn og unge over Internett og utnytter dem seksuelt etterpå.

Dette utfordrer en del av de mer anerkjente og veletablerte rådene for hvordan barn og unge skal presentere seg selv på nett. For eksempel oppfordrer både Redd barna og Trygg bruk til anonymitet på nettet. Post- og teletilsynet gjør det samme, gjennom nettstedet «Nettvett.no». Men det å opptre anonymt kan gi en opplevelse av falsk trygghet, som igjen kan utgjøre en risiko.

Bruk av kallenavn er ikke det samme som å unngå å bli vedvarende og søkbar på nettet. Det er strengt tatt umulig å være helt anonym på nettet. Da er det gjerne bedre å være bevisst på hvordan en fremstår med eget navn. En forståelse av at vi ikke er anonyme i en offentlig sammenheng som på Internett, vil gjøre de fleste bedre i stand til å kontrollere og være bevisst egen synlighet.

Skillene mellom Internett og det «virkelige» liv er i ferd med å opphøre. For mange er en tilstedeværelse og synlighet på Internett ønsket. Det fører med seg mange fordeler som økt tilgjengelighet, sosial kontakt, positiv egenreklame og bedret informasjonstilgang. På mange måter er synlighet en forutsetning for deltakelse på nett. Når du er synlig på nettet, skjerpes også selvpresentasjonen, og innhold og kommunikasjon får økt grad av etterrettelighet og kvalitet.

Nettvettregler som oppfordrer til anonymitet, lærer feilaktig opp en hel generasjon nettbrukere til at anonymitet er det eneste saliggjørende. I stedet bør vi som hovedregel operere med vårt eget navn, men samtidig være bevisste på hvilke opplysninger vi gir fra oss.

REFERANSER

Artikkelen er delvis basert på “Privat 2.0 – mot økt åpenhet og ønsket nettsynlighet” av Petter Bae Brandtzæg.
  1. Brandtzæg, P.B. og Lüders, M. (2008): eBorger 2.0. Den alminnelige borger som leverandør av offentlig informasjon? (eCitizen 2.0 – the general citizen as an supplier for eGov information?). SINTEF-rapport: Tilgjengelig på Internett: http://www.regjeringen.no/upload/FAD/Vedlegg/IKT-politikk/e_borger_20.pdf (lest 2008–12–09).
  2. Dagbladet (2007): Generasjon C, oppdatert 2007–06–26 (nettavis),
  3. http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/06/26/504465.html (lest 2008–12–09).
  4. Fox, S., Anderson, J.C. og Rainie, L. (2005): In a survey, technology experts and scholars evaluate where the network is headed in the next ten years. En rapport fra Pew Internet & American Life Project. Tilgjengelig på Internett: http://www.pewinternet.org/pdfs/PIP_Future_of_Internet.pdf (lest 2008–12–09)..
  5. Madden, M., Fox, S., Smith, A. og Vitak, J. (2007): Digital Footprints. Online identity management and search in the age of transparency. En rapport fra Pew Internet & American Life Project. Tilgjengelig på Internett: http://www.pewinternet.org/pdfs/PIP_Digital_Footprints.pdf (lest 2008–12–09).
  6. ITavisen (2008): Absolutt privatliv finnes ikke! Oppdatert 2008–08–31 (nettavis), http://www.itavisen.no/sak/781215 (lest 2008–12–17).
  7. Paraplyen (2007): Anonymiteten forsvinner fra nettet, oppdatert 2007–12–5 (nettavis), http://paraplyen.nhh.no/anonymitet (lest 2008–12–09).
  8. Turkle, S. (1995): Life on the Screen: Identity in the Age of the Internet. New York: Simon & Schuster.